Om kullfyrte elbiler og huleboere

Publisert: 30.05.2012

La det være sagt først som sist: Elbiler genererer ulykker, kø, svevestøv og en rekke andre uønskede effekter for både individer og samfunn. De kan ta fyr, de kan gå tomme for strøm, de kan gå i stykker og pådra seg store verkstedregninger, de kan bli skitne og kreve vask. Og i tillegg krever de sin andel av elektronene som svirrer rundt i kraftsystemet, i konkurranse med alt fra vaskemaskiner til aluminiumsverk og oljeraffinerier.

Av og til, i søken etter det perfekte, hender det at noen drar den virkelig store jokeren ut av ermet: Alle disse elektronene i kraftsystemet kommer fra et sted. Elektrisitet er kun en energibærer – riktignok en CO₂ – fri sådan – men ikke en energikilde. Alle som bruker av disse elektronene vil dermed generere et utslipp i andre enden av ledningen, der kraftproduksjonen skjer. En elbil, en komfyr eller et oljeraffineri, vil følgelig ikke bli mer miljøvennlig enn kraftsystemet bak stikkontakten er. I Norge er vi velsignet med fornybar energi i massevis. Men hva dersom kraften kommer fra kull?

Sist ute i rekken av forskere til å påpeke dette er professor Hans Peter Lenz ved det tyske Karlsruher Institut für Technik, KIT. I Teknisk Ukeblad kan vi lese at elbilene, basert på en hel rekke forutsetninger, faktisk er miljøverstinger sammenlignet med dieselbiler. Professorens fasit er at 77,5 prosent av energien går tapt på veien fra kraftverket til elbilens hjul, og at elbiler gir 1,6 ganger så mye CO₂-utslipp som en stempelmotor. Javel.

Det finnes omtrent like mange måter å beregne utslipp fra en elbil på, som det finnes forskere. Fra tid til annen ender jeg i diskusjoner om beregningsmetoder, antall gram CO₂ – utslipp per kWh avhengig av brennverdien til en gitt kulltype og effektivitet ved et gitt kraftverk, opprinnelsesgarantier og forskjellen på det fysiske og det finansielle kraftmarkedet, marginal kraftforsyning, samt en rekke andre teknokratiske begreper som forskjellen på et kraftverk og et kraftvarmeverk (som bruker overskuddsvarme fra for eksempel kullfyring til å generere fjernvarme, og dermed får en langt høyere virkningsgrad og lavere CO₂ – utslipp per produserte kWh enn dersom kraftverkets samlede utslipp skal allokeres kun til strømproduksjonen ved verket).

I noen av disse diskusjonene har jeg en tendens til å bli litt fjern i blikket. Da hender det at jeg ser for meg en gruppe steinaldermenn som sitter trygt i hulen sin, rundt et godt og varmt bål. I hjørnet av hulen ligger en stabel med tørr ved. Ute blåser og regner det, og det er kaldt. En av steinaldermennene uttrykker sin bekymring for at vedstabelen minker, og foreslår at de går ut for å finne mer ved. En annen er rask til å påpeke at de heller burde redusere fyringen – det er allerede røykfylt i hulen, de burde heller fryse litt enn å pådra seg pusteproblemer. En tredje påpeker at de allerede har hentet all den veden som er lett tilgjengelig rundt hulen. For å få tak i mer ved, må de bevege seg ut i ukjent område, der det kanskje finnes rovdyr og andre farer. I tillegg er transportveien lang, og det lille hulesamfunnet må bruke mer av sin tid og ressurser på å hente veden som er langt borte, på bekostning av andre viktige gjøremål som å skaffe seg mat.

Alle blir sittende i hulen og diskutere, helt til en av steinaldermennene får nok. Han går ut og bygger en koie, med en åpning i taket, ved en elv. Han feller noen trær, og lager en liten barriere på tvers av elven. Så går han lenger opp langs elven og feller noen flere trær som han lar flyte ned elven til den lille dammen ved koien. Han fyrer opp et bål i midten av koien, og ser røyken forsvinne ut av åpningen i taket. Så går han til hulen og henter de andre.

De andre er skeptiske. Steinaldermannens løsning er ikke perfekt. Ved kraftig regnvær drypper det inn i koien. Det krever mer ressurser å bygge en koie enn å flytte inn i en ferdig hule. Steinaldermannen måtte også utvikle enkle verktøy for å bygge koien, blant annet til å felle trær. Og i tillegg blir noe av tømmeret borte eller ødelagt på vei nedover elven. Men etter å ha bodd litt i koien, er de fleste enige om at livet i koien er bedre enn livet i hulen. De videreutvikler verktøyene til steinaldermannen, lærer seg å tette taket, bygger nye og bedre koier, bruker lærdommen om verktøy til å lage bedre jaktvåpen, og tar gradvis steget ut av steinalderen og inn i bronsealderen.

Noen hevder at en dieselbil vil slippe ut mindre CO₂ enn en elbil, og at elbiler dermed er bortkastet tid og dårlig ressursbruk. Jeg er uenig. Jeg synes det er fullstendig visjonsløst å snakke om bensin og diesel som fremtidsrettede løsninger.  Bensin og diesel er, og vil være, helt nødvendig i transportsektoren i lang tid fremover. Overgangen til noe annet, for eksempel elbil, er ikke gjort over natten. Steinaldermannen bygde en koie, ikke et plusshus. Men jeg tror overgangen kommer. For elbilenes fordeler er mange – ikke bare for individet, men også for samfunnet.

En elbils viktigste miljøegenskap er at den flytter utslippene fra bilen til kraftverket. Dermed fjerner den umiddelbart lokale utslipp og støy fra byene og veiene våre, til glede for alle som bor og oppholder seg der. Denne gevinsten er i mine øyne udiskutabel. At elbilen også gjør transportsektoren uavhengig av en enkelt energikilde som olje, at den i stedet kan fyres med hva som helst som kan omdannes til strøm, er heller ingen ulempe. Ei heller at de fleste elbil-eiere oppdager at elbilene er spreke, lettkjørte, stillegående, komfortable, driftsøkonomiske og generelt bedre å kjøre enn en bil med forbrenningsmotor.

At utslippene sentraliseres ved noen få kraftverk, gir muligheter til å gjøre noe med utslippene på ulike måter. Kanskje vil teknologiske løsninger som CCS kunne bli lønnsomme dersom man får ordentlig fart på et finansielt kvotemarked? Kanskje vil ulike feed – in tariffer, slik som det felles sertifikatmarkedet Norge og Sverige har blitt enige om, over tid gjøre fornybar energi såpass billig at det ikke blir bygget nye kullkraftverk? Kanskje vil nye utenlandskabler gjøre at det forventede kraftoverskuddet i Norden frem mot 2020 kan eksporteres til kontinentet, og redusere utslipp fra kullfyrte elbiler og oljeraffinerier der?

For de som ønsker å sitte i hulen og diskutere, finner dere mine standpunkter i tidligere debattinnlegg – for eksempel her og her. Som motvekt til den tyske professors analyse, kan jeg for eksempel anbefale en studie fra det sveitsiske EMPA – instituttet, eller en analyse fra Volkswagen.

Mulighetene er mange. Utfordringene likeså. Vi kan lete etter det perfekte til vedstabelen er tom og hulen er full av røyk. Eller vi kan gå ut og bygge en koie. Jeg har mest lyst til å gjøre det siste.

Med vennlig hilsen

Ole Henrik Hannisdahl

Prosjektleder, Grønn Bil